Norsk Mefikk – Petent er en gammel rase, og var ganske vanlig på landsbygda og på gårder i Østfold og Vestfold tidlig på 1800 tallet.
Hvor gammel rasen i virkeligheten er, og dens sikre opphav, er det mange teorier om, men det er ganske sikkert at rasen kommer sydfra i Europa. En av teoriene er at den ganske tidlig var en klosterdue og at det er munker som har hatt med seg rasen sydfra.
Rasen er en rolig og trivelig due å ha på slaget som lett mater sine egne unger.
Den første standarden er fra 1928, og rasen ble stilt ut samme år og bedømt. Standarden har etter hvert blitt modernisert, og er i stadig utvikling, noe også det nåværende standardbildet viser. Etter å ha vært nærmest borte fra utstillingene i flere år, dukket den opp igjen like før 1990, og er nå tallrike på utstillingene igjen med utstillere fra flere kanter av landet. Fra å ha vært båndet i flere farger, er den nå også godkjent som ren hvit. Og det jobbes godt i flere farger, samtidig som nye fargevarianter er på gang.
Raseduestandard-norsk-mefikk-petent
 | Hovedtrekk for Norsk Mefikk: Middels stor due med utpreget mefikk karakter. Kompakt og velproporsjonert med skrånende oppreist holdning. Brystet bæres høyt og med velutviklet kryss. Kronen ligger tett til bakhodet og avsluttes med en rosett på begge sider. Kraftig befjæret «hingstenakke». |
Norsk Petent og noe av dens historie gjennom tidene.
Det ble en periode på 1980 tallet og inn på 1990 sådd tvil om dens historie og opprinnelse. Og det er ikke å overdrive, å si at den kom fram mange usannheter i negative ordelag. Det var sterke krefter i sving for at rasen ikke skulle godkjennes som egen rase. Hvorfor denne motarbeidelsen for at rasen ikke skulle være norsk, er i ettertid meget vanskelig å forstå.
Når undertegnede begynte å undersøke i gammel historie, kom det fram meget oppsiktsvekkende opplysninger. Således fortelles det at på Elingård Herregård i Onsøy, hvor familien til grunnlegger av byen Fredrikstad, Fredrik II bodde på 1600 tallet, hadde de duer som kun var farget på vingene, og de hadde fjær i nakken, men ikke på benene. Mye tyder på at «herrefolket» hadde hatt med seg duene sydfra. De samme type duer dukket opp på Værne Kloster syd for Moss på 1700 tallet. Her hadde de tyske munkene slike duer. Og det fortelles at duene ble passet av en munk med navnet «Petent», og mulig stammer navnet på rasen der i fra.
Rasen står beskrevet langt tilbake i tid. Vi kan begynne med et bilde av rasen i «The Pigeon» fra ca. 1765. Videre i «Illustrertes Tierleben» av Brem utgitt 1863-1869, hvor det står at Petenten er en norsk rase. Fader Brem nevner også i en av sine skrifter at Petenten er en eldre rase enn hva den Norske Tomler er. I «Geflügel Børse» nr. 7-68 har Heinz H. Kaupschafer jr. en artikkel om de europeiske mefikker rundt 1886 med bilder. Og her er den Norske Petent representert.
Videre fra Tyskland står den nevnt i 1924 i tidsskriftet «Zeitschift fur Induktive Abstrammungs und Vererbungslehre». Dette tidsskriftet ble utgitt i Leipzig. Artikkelen er egentlig skrever av de norske forskerne W. Chrisie og Chr. Wriedt. Videre er rasens utseende blitt brukt i fremkryssing av en del av de andre europeiske mefikkraser. Rasen er også nevnt i en bok av den engelske duebok-forfatteren Levi på siste halvdel av 1800 tallet. Rasen er så nevnt i boken «Husduen, dens raser og varieteter» av Carl Gram fra 1910, og «Praktduer og sportsduer» fra 1917 av S. J. Foss. «Håndbok for Duevenner» av Peter Wendelborg fra 1935, «Dyrenes liv i 3. bind» fra 1938-39 av Kristine Bonnevie. I en gammel svensk ringliste fra 1920 tallet er rasen nevnt med ring nr. 4., med andre ord også kjent der i tidligere tider. I norske tidsskrifter og kataloger dukker også rasen opp jevnt og trutt fra 1920 tallet og framover. Og således nevnt i blant annet «Duevennen» med innlegg om rasen fra flere hold fra diverse kanter av landet.
Fra 1800 og framover i tid, var det vanlig at rasen ble holdt ute på landet, spesielt på gårdsbrukene. Og det var igjen spesielt i Østfold, men også i Vestfold ble dette etter hvert ganske vanlig. Og med tiden spredde rasen seg også til andre deler av landet. Da jeg selv begynte med duer i 1957, spurte min morfar meg om jeg hadde Petent? Han hadde nemlig fått noen slike av sin skolelærer på 1890 tallet. Og disse fortalte han var sortvingede. Rasen var kjent som gode flyvere med god stedsans. Det fikk ikke minst min morfar erfare da han slapp duene ut! De havnet hos læreren 2-3 ganger innen han fikk stengt dem inne og de fikk lagt egg og fikk unger.
Som utstillings-due dukket rasen opp før 1920 ifølge kataloger som finnes. Men den først kjente standarden er fra 1928. Men det er klart at de så helt annerledes ut den gang i forhold til dagens moderne standard. På et vandrediplom undertegnede har fått kopi av, er denne vunnet med duer som er ringet i 1924, 1925 og 1929. Fram mot annen verdenskrig vokste rasen seg stor på utstillingene, for så å nesten forsvinne straks etter krigen. Men på 1950 tallet kommer den tilbake på utstillingene.
Interessen for å stille rasen forsvinner igjen, da den ofte blir sammenliknet med den Tyske Skjold Mefikk. Og senere igjen med den Gammel Tyske Mefikk, en rase som først ble godkjent i hjemlandet i 1956! Norsk Petent fikk således en noe turbulent tilværelse på 1980 og tidlig på 1990 tallet. Og katastrofen var fullstendig når NRF sitt Representantskapsmøte tidlig på 1990 tallet bestemte at rasen skulle bedømmes etter den Gammel Tyske Mefikks standard!. Dette resulterte i at flere eldre oppdrettere og tilhengere regelrett slaktet ned sine duer dessverre! Undertegnede som da hadde håp om å bygge opp rasen, fikk store problemer. Men noen såkalte «brukendes» fikk jeg tak i. Og ved hjelp av en rød Svensk Kråsdue han, og senere 2-3 Gammel Tyske som passet, gikk det sakte fremover til der vi endelig er i dag ved hjelp av ytterlige forsiktig innkryssing. Når vi ser rasen i dag, ser vi klart og tydelig at rasen har livets rett. Og når vi også fikk startet en spesialklubb i 2006, viser det seg at min stahet, og arbeide for rasen har båret frukter etter mange års kamp. Og nå er jo rasen endelig også godkjent i EE foreningen etter mange års kamp, da dette en periode virket nær sagt umulig etter enkelte personer sine uttalelser!
Bjørn Carlo Andersen.