Duevennens tidligere mangeårige redaktør Bjarne Bakke skrev på 1960 tallet mange interessante artikler om farger og annen arvelære. Mye av dette er sikkert fortsatt interessant stoff, og jeg skal forsøke å gjengi en del forskjellig artikler om dette fra tid til annen.
Jeg begynner med artikkelen:
Smoky.
Våren 1953 ble det på mitt dueslag klekket enn hunnunge under et par N.T. – blå han, perleblå hunn som var betydelig annerledes i farge. Til en begynnelse betød denne hunnen bare en skuffelse for meg, en fargemessig sett frafallen. Senere, ettersom den utviklet seg til en typemessig sett god N.T., ble den etter hvert godtatt, og hva fargen angikk erobret denne meg mer og mer. Duen fikk navnet Ylajali! Denne hunnen har spilt en stor rolle i min fremstilling av skimlet N.T., i det den ble mor og bestemor til det som senere ga mange dyr i utstillingstype.
Innen min stamme blå/perleblå N.T. bredte denne hunnens blod seg snart helt gjennom. Min stamme var nemlig sterkt innavlet. Jeg fikk således flere ganger se dyr falle med samme farge slik at jeg kunne slå fast at det her dreiet seg om en fast arveegenskap.
Da jeg ved min perleblå variant også satt med den blekede arvefaktor, fikk jeg også se hva jeg kalte Ylajafarven`s i dens blekede utgave. Hvilken farge-egenskap jeg her så helt uventet hadde fått på slaget, viste jeg imidlertid ikke. Det eneste jeg viste var at egenskapen hadde oppstått helt spontant, og at den var resessiv i forhold til den normalblå farve.
Først ved ca. 9 år etter at Ylajali så dagens lys, fikk jeg vite hva slags spesiell egenskap denne due bar preg av.
Fra Kai R. Dahl mottok jeg boken ”The Pigeon” av Wendell M. Levi, og her fant jeg Ylajali sine egenskaper på nytt. Der står det nemlig den angjeldende farge-egenskap benevnt som ”smoky”, og det gjøres kjent at dens nedarving er studert av Hollander med brevduer og gimpler som materiell.
Det ble slått fast at ”smoky” kan forekomme i alle farver, men at den lettest lar seg fastslå når den er koblet til den blå farven. Beskrivelsen ( som er en tro beskrivelse av min dunblå Ylajali) er da først og fremst en beskrivelse av den ”smoky blue” due. En ”smokyblue” (røk-blå) due har lyst nebb, øyenringer, negler og kroppshud. Dens blå partier er vanligvis mørkere enn hos den normalblå, og vinge- og halebånd er mindre markante hos denne. Innføres egenskapen på den villblå, elimineres den hvite bakrygg hos denne. Halens ytterfjær, som normalt har lyse ytterfaner, har hos den ”smoky blue” samme farge som halen for øvrig- om den ikke en tanke mørkere. Det lyse bånd bak halebåndet er sterkt markert hos ”smoky blue”.
The Pigeon beskriver ikke ”smoky blue” i kombinasjon med den blekende faktor; men beskrivelsen av denne kan jeg ta fra eget slag. Den blekede variant er av samme lyshetsgrad som den vanlig perlede; men farven er grålig med et stikk av gult. Farvemønster som hos den fullfarvede partner.
Levi nevner at egenskapen ”smoky” kan opptre i samspill med alle farver, og gir videre eksempler på at den også kan opptre i samspill med andre egenskaper som påvirker farver.
Nevnte Ylajali ble som nevnt sterkt brukt for fremstilling av skimlet N.T., og jeg har således hatt anledning til å se egenskapen ”smoky” i samspill med egenskapen skimlet – både som ubleket og bleket. Egenskapen ”smoky” synes fullstendig uanfektet og beholder alle sine
karakterer. Det samme er tilfelle med egenskapen skimlet. En lys og en mørk variant som falt ut er sågar meget jevnt skimlede.
Det er sågar ikke regnet som god latin å parre en blå due med en sort for videre avl av sort.
En unntagelse fra denne regel er parring ”smoky blue” – sort. Setter en avkom fra en slik parring kan en oppleve å få se den sorte forbedret, samtidig som en ser at de fullfarvede dyr som faller får lyst nebb! Forklaringen her er den, at dyrene er latente for ”smoky” og den blå dues fargemønster (det siste er en tilnærmet sannhet for øvrig).
Når så i videre avl sort møter sort og ”smoky” møter ”smoky” ved en befruktning, har vi en sort due som bærer ”smoky” for oss, og en ”smoky” due vil alltid ha lyst nebb. Egenskapen ”smoky” driver farvene mot dypere toner, og at egenskapen virker gunstig på sort er derfor ikke merkelig. Ufullkommen sort er ikke mørk nok – noen feil kan ikke forekomme ved denne farge- og ”smoky” virker derfor gunstig når det dreier seg om å forbedre den sorte farge.
Da amerikanerne innførte den franske Carneau forekom denne rase kun i fargene rød og gul. Sin vane tror begynte amerikanerne å amerikanisere Carneau, avlet den bl.a. større (biggest in the world!) og tiltrakk nye fargevarianter som hvit, sort og dun. Den sorte variant var opprinnelig med lyst nebb; men etter at standarden senere foreskrev mørkt, er det lyse nebb bortavlet – og dermed egenskapen ”smoky” som var det lyse nebbs genetiske grunnlag.
Levi betrakter dette, i det han mener den sorte variant herved tapte meget popularitet som utstillingsdyr, også led tap ved at den ble uegnet som produsent av squabs ungdyr til slagt), på grunn av den mørke kroppshud. En sort due som bærer egenskapen ”smoky” har lys kroppshud, og den opprinnelige amerikanske sorte Carneaus kroppshud var lys hos den røde variant.
At den sorte amerikanske Carneau opprinnelig bar ”smoky”, må enstydig bety at den franske Carneau- den røde og den gule- bærer ”smoky”. Det måtte jo være disse dyr som dannet utgangspunktet for amerikanernes videre avl. Etter Levi forekom ”smoky” også innen amerikansk Carneau.
At jeg kommer inn på disse forhold skriver seg fra det faktum at den franske Carneau er spesielt kjent for sin dype, vakre, okseblodsrøde farge, noe som en også ser en avspeiling av hos den gule variant. Skulle det virkelig være egenskapen ”smoky” som står bak dette forhold? Selv finner jeg dette meget sannsynlig.
Hollander studerte som nevnt egenskapen ”smoky’s” nedarving, og brukte her blant annet gimpler som studiemateriell. Gimpler er som kjent en, en i fargemessig henseende, meget interessant rase, og Hollanders undersøkelser viste da også at gimpelfarvenes genetiske grunnlag var meget komplisert. En analyse viste at ”smoky”, sammen med andre farvepåvirkende arvefaktorer, også stod bak gimpelfarvene.
Fremdeles etter Levi; ”Smoky” forekommer hos Indianer, Carrier, Engelsk Skade med flere. ”Smoky” er for øvrig en egenskap som kan oppstå i hvilken som helst rase. I den Svenske Tumlet’s standard står blant annet fargevariantene også oppført Pärlfärgede og Stålgrå, og i de noe knappe beskrivelser her, synes jeg å gjenkjenne mine ”smoky blue” og disses blekede variant. Jeg kan imidlertid ikke si noe om det dreier seg om egenskapen ”smoky”.
Som en vil forstå; arveegenskapene ”smoky” (røket) spiller en ikke ringe fargemessig rolle innen raseduenes vide verden. Den synes rett og slett å være en fargeforsterkende faktor hva fjærdrakten angår, samtidig som den virker blekende på de øvrige huddannelser som kroppens
hud, negler, nebb og øyenringer. Dette siste er spesielt for disse som driver med tomlere av ymse slag. Det kjempes for det lyse nebb, de lyse neglene og de lyse øyenringer.
Kan egenskapen sette lyst nebb på den blå N.T., slik som hos mine ”smoky blue”, vil den også være en garantist for lyst nebb på den sorte. Etter Levi kan altså egenskapen lett overføres fra blått til sort – til og med forbedring av den sorte som biresultat!
Danskene ønsker lyst nebb på sin sorte Grejser, selv om standarden (dyd av nødvendighet) forskriver sort nebb! Ved innføringen av egenskapen ”smoky”, burde det lykkes å sette lyst nebb på sort Grejser, lyst nebb, lyse øyenringer og negler.
Under mitt oppdrett for fremstilling av grå stenket N.T. setter jeg stenket til sort N.T., men selv om sistnevnte har lyst nebb, blir de sorte ungene som faller komme med sort nebb!
Uerfaren som jeg var med hensyn til oppdrett av grå stenket, vet jeg enda ikke om dette er en regel. Sorte som faller innen oppdrett av almondfarvede, er imidlertid alltid med sort nebb, og det er fra denne rase jeg har lånt egenskapen stenket. Det ville være meget kjedelig om de sorte som faller under oppdrett av grå stenket N.T. skulle få sort nebb for all framtid, og således falle ut av standarden på dette punkt. Ved innføringen av egenskapen ”smoky” kunne dette mulig unngås.
Mine blå/perleskimler er nå fremme ved målet. Jeg har imidlertid også i tankene å lage sorte skimlede N.T., noe som sikkert vil resultere i sorte nebb også her. Å innføre ”smoky” er for så vidt en grei affære når en kjenner egenskapens arvegang. Den er som sagt resessiv til normalformen.
Egenskapen er som før nevnt lettest å konstatere hos den blå farge, og det faller derfor naturlig å ta utgangspunkt i en ”smoky blue”. Setter vi her en slik due (kjønn spiller i denne forbindelse ingen rolle) til en sort med mørkt nebb, vil avkommet være en dårlig sort farge med mørkt nebb.
Om vi nå setter en bror og søster sammen av dette avkommet, faller 25 % blå, 50 % sorte som er latent for blått, og 25 % arverene sorte. Av disse vil (uanfektet av alt annet) 25 % ikke bære smoky, 50 % være latent for smoky, og 25 % være dobbeltdoset for smoky og vise egenskapen i fremtoningspreget.
Uanfektet av hvorvidt duen bærer egenskapen sort/blå, bare sort eller bare blå, vil nebbet være lyst, øyenringer, negler og kroppshud likeledes.
Når en sitter med avkom av gedigen sort farge og lyse nebb, øyenringer og negler, er smoky overført til den sorte farge.
Som en ser ovenstående prosentvise oppstilling kan en måtte avle dyr for å komme der hen.
Kjedelig at smoky ikke med sikkerhet kan påvise uten for de blå/perledes vedkommende. Det skulle ikke undre meg om ganske mange av danske skader til og med går omkring med smoky som en jomfruelig hemmelighet. De danske tumlinger har jo mottatt blod fra både Engelsk Skade og fra Bagadetter, og hos begge disse to kategorier er smoky alminnelig.
I boken ”Vore Raceduer” forteller i alle fall Kehlmann Harnfeldt i avdelingen Danske duer at det en gang lyktes lokomotivfører Alfred Olsen i Helsingør, å fremstille en sort Grejser med ”dansk syn” ved innkrysning av sorte skader, og dette i løpet av få år. Resultatet gikk senere til spille da Alfred Olsen måtte oppgi sitt duehold.
Smoky opptrer altså innen de forskjellige raser og i samstilling med alle slags farger. Denne egenskapen kan således komme og gå uten at en får høve til å merke seg at den har vært fremme. Faller det innen en stamme en smoky blue due, vil denne vel oftest bli regnet som en outsider i fargemessig henseende, og bli fjernet. Det var som sagt så vidt Ylajali fikk leve.
I ettertiden er Ylajali den due som jeg best vil huske av samtlige duer jeg har avlet. Ja slik kan det gå!
På grunn av den store betydning egenskapen smoky kan komme til å få stor betydning for N.T., akter jeg å søke om opptagelse for smoky blue/smoky perlet i rasens standard, samstundes som jeg søker om opptagelse for de samme varianter i skimlet. Ett er sikkert; de vakrest fargede dueraser i verden bærer smoky. Tenk bare på gimplene og den franske røde/gule Carneau!
Så skrev Bjarne Bakke den gang.
Bjørn Carlo Andersen.