På et lite sted kalt Ualand, ligger en flott eiendom med plass til det meste. Ganske sentralt og nært e39, men likevel usjenert i forhold til trafikken som haster forbi. På dette stedet finner jeg Inge Kato Våland, ett av de yngre medlemmene i foreningen NOR. Han foreslår selv raskt at han er 29 år på spørsmål fra undertegnede, men legger til noen år sånn umiddelbart etterpå.
Men før vi kommer så langt, så kan jeg legge til at Ualand er en så liten plass, at her trenger man ingen GPS for å finne frem til rette hus. Riktignok kjørte jeg litt feil, men skjønte allerede mens jeg fortsatte rett frem over brua, at dette var helt feil, og fikk snudd bilen.
Da jeg kommer ut av bilen, blir jeg møtt av to logrende hunder, som gjerne vil ha oppmerksomhet, samt en liten «dyrehage» med kalkuner, ender, høner og gjess. Og en hane eller 3. Alle går mer eller mindre fritt omkring på eiendommen, i harmonisk enighet. Da vi etter hvert satte oss ned på terrassen for å ta en liten prat om hvordan og når due-interessen oppsto, ble kalkun-hannen gående og bruse med fjærne, mens han småsnakket med speilbildet sitt i vinduet til vinterhagen. Ikke visste jeg at kalkuner kunne være så fine i målet.
Den ene hanen og etpar høner var også innimellom bortom «speilbildet» for å sjekke at fjørene var dandert rett, og/eller satte seg på gjerdet for å se på hva vi menneskene hadde fore oss på terrassen. En fin ro over hele stedet, til tross for alle de forskjellige artene som delte areal. To unge katter befant seg også innendørs, og jammen gikk det ikke etpar hester på jordet ved siden av eiendommen, som undertegnede måtte bort å hilse på. Disse var riktignok naboen sine, men også disse daffet bedagelig rundt og spiste gress i den varme høst-sola. Deretter måtte vi selvfølgelig innom dueslagene, som var forsøkt sortert i hanner og hunner. Noen turer frem og tilbake med duer ble det riktignok fremdeles ble det fortalt, noe som vi alle kjenner til fra egne slag. Duer vi er «sikre» på er hunner, blir plutselig til hanner når de mer dominante hannene forsvinner ut av slaget..
Uansett, allerede i 10-11-års alderen fikk Inge Kato interessen for duer, noe som resulterte i at han fikk tak i to blandingsduer fra Kristoffer Lobekk som han tok med hjem. Faren hans, derimot, var ikke like imponert, så Inge Kato måtte levere duene tilbake dit de kom fra. Men siste (due)slaget var ikke tapt, og det gikk ikke lange tiden før han igjen tok med duer hjem, og denne gangen fikk de bli. På det meste ble det etter hvert 120 duer, hvorav det i begynnelsen var mest blandingsduer, men også raseduer som Petenter og Ballonger, og selvsagt brevduer.
Han handlet duer både hos lærer Kydland på Nærbø, samt Carl Hadland for å nevne noen. Petenter, Tomlere og brevduer fikk han tak i hos Torvald Pollestad, samt brevduer fra Trond Birkeland. Selv er han oppvokst på Varhaug, og brukte sykkel for å komme seg rundt til de forskjellige due-oppdretterne. Pengene han fikk til å kjøpe lørdagsgodt for, sparte han opp og kjøpte duer for istedenfor. Etter hvert som han ble eldre begynte han som avløser, og lønnen gikk stort sett i duekjøp samt fôr og utstyr til duene.
Han var førstemann ut blant kompisene når det gjaldt due-interesse, men etter hvert så kom det flere til. Ofte syklet han med duene i en kasse bakpå sykkelen til bl.a kompisen Jan Inge, for å slippe brevduene. Han husker også en gang da han syklet hjem fra Nærbø, og eska med de nyervervede Hollanske ballongene blåste av i de kraftige vindkastene på Jæren. Heldigvis fikk han fort tak på duene som kom seg ut av eska, og fikk de trygt med seg hjem. Også Trommeduer har vært i Inge Kato`s eie, disse ble kjøpt av Sturle Assersen fra Egersund. Så det høres ut som at det har vært litt av hvert av raseduer innom slaget til Inge Kato. Dessverre har det også to ganger vært mink innom slaget, noe som resulterte i ingen levende tilbake den første gangen, og kun en brevdue-unge igjen den andre gangen. Utrolig trist når minken slår til og dreper alt man har, og i senere tid har han også hatt erfaring med at hauken ser sitt snitt til å ta noen av de frittflygende duene. Noe svinn vet vi som har frittflygende duer at vi må regne med, samtidig så er det flott å se duene i sitt rette element også – nemlig i lufta.
Inge Kato har bodd litt rundt forbi i årenes løp, og noen leiligheter har det blitt på denne tiden. Dette har hindret muligheten til å ha duer, men da har hunde-interessen fått grodd frem. Han har hatt flere hunder, og da mest av rasen Keeshond. En flott hunderase med mye pels-stell. Den første hunden fikk han i 2010. Nå har han en eldre Keeshond samt en ung Leonberger.
Inge Kato ble først utdannet som kokk, men pga helserelaterte skader som oppsto omskolerte han seg til barne- og ungdoms-arbeider, og har jobbet både innen barnehage, skole og pu-boliger.
I -95 giftet han seg, og han og kona flyttet sammen til Ogna. Her kunne han igjen ha duer, og selv om kona ikke var veldig interessert i duene, hendte det at både kone og etter hvert barn var innom for å kikke i dueslaget. Slaget ble bygd på garasjeloftet, og etter hvert ble det utvidet med flere slag innendørs også.
Så gikk Inge Kato og kona hver til sitt, og slik ble det til at Inge Kato etter hvert kjøpte den sjarmerende eiendommen på Ualand i 2021. Samme dag som han fikk tilslaget på eiendommen, døde også hans far mer eller mindre i armene hans, helt uventet. Dette har forståelig nok satt dype spor.
På nyåret i -22 flyttet han inn i sitt nye hus, og har etter dette fått modernisert huset og opparbeidet tomten med god hjelp fra familie og venner. Inge Kato legger ikke skjul på at han har mye kroppslige plager, som legger en stor demper på aktivitetsnivået i dagliglivet. Dette er også grunnen til at vi ikke ser ham så mye rundt når resten av due-gjengen samles på høst- og lands-utstillinger f.eks. Men han koser seg minst like mye hjemme hos seg selv i dueslagene han har fått i stand, og hvor han nå igjen har Hollandske Ballonger og brevduer i mange flotte farger. Her har det blitt født mange gode kandidater i året som har gått, noe som lover godt for rasen fremover.
