Mange flotte duer på rekke og rad møtte undertegnede da hun var på slagbesøk hos Ole Kjell Løvås, som er bosatt i Sokndal. Både Norsk Tomler, Norsk Mefikk Petent og brevduer kikket nyskjerrig på den besøkende, men etter en prat med Ole Kjell levnet det ingen tvil om at det er Norsk Tomler som står hans hjerte nærmest.
Hans duehistorie begynner i 1969, da hans far som var bygningsarbeider, jobbet i Egersund. Under lunsjpausen får arbeiderne besøk av ei brevdue, og denne gir de litt mat. Den kommer hver dag for å få mat, men en dag blir Ole Kjells far sendt til Helleland for å arbeide der, og det tar ei uke før han igjen er tilbake i Egersund. Dua venter trofast og sulten, og det ender opp med at faren tar dua med seg hjem til Sokndal slik at hans to sønner,- Ole Kjell og Willy, kan ta seg av den. De to guttene er ikke snauere enn at de skjønner at de må finne en make til den, og tar turen til Arvid Frøytlog, som også bor i Sokndal. Han har duer vet de, og de kommer hjem med 3 duer derfra. Duene var blandingsduer, muligens en gimpel-kombinasjon da de hadde flotte farger. Det var ikke vanlig med raseduer i Sokndal på denne tiden, men enkelte blandinger fantes det rundt om.
Det viste seg så at lykken sto dem bi, og det ble to par av dette. Duene avlet godt, og da de etter hvert fikk 16 unger fikk mor i huset nok, og duene måtte flytte ut av kjelleren i huset. Ole Kjell og hans bror Willy hang derfor opp kasser øverst på veggen, og så fikk duene flytte inn der.
Nyttårsaften i 1970 skulle familien Løvås til Stavanger i familiebesøk, og i den forbindelse fant brødrene frem til Alf Thu. Alf Thu hadde raseduer i bakgården, og fortalte også om Rogaland Rasedueforening, som begge brødrene meldte seg inn i. Ole Kjell kjøpte seg et par svarte Norske Tomlere derfra, og brakte disse stolt tilbake til Sokndal. Han minnes at den første ungen de fikk, ble tatt av hauken en dag den satt og spiste frø fra hånden hans ute. Plutselig så han en stor mørk skygge over seg, og ungdua ble skremt og fløy opp rett i klørne til rovfuglen. Senere tok den også den voksne hunnen han hadde kjøpt, og han satt da igjen med to hanner.
I 1971 reiste han og Willy på duetur til Haugesund. På forhånd hadde de notert seg noen navn på duefolk de hadde lyst å besøke. De reiste med buss til Egersund, tog videre til Stavanger og deretter katamaranen til Haugesund. Der stakk de innom den første kolonialen de fant, og begynte å spørre etter adressen til de som de hadde notert seg. I butikken var tilfeldigvis Arne Andersen, som på den tiden hadde Frankiske Skjolduer, og han hørte at de spurte etter navn på duefolk. Han viste dem veien til Sigurd Haukås, hvor Ole Kjell kjøpte seg to par hvite tomlere som ble med på lasset hjem. Sigurd kjørte dem så videre til Arne Sundve, deretter var de innom den «berømte» løa til Magne Stakkestad som inneholdt et stort antall duer, og endte tilslutt hos Ådne Olsen.
Under en utstilling i Sandnes tidlig på 70-tallet fikk Willy tak i afrikanere, og under den samme utstillingen ble det sendt en stor transport av duer fra Østfold til Bergen. Denne inneholdt Norsk Tomler i fargen blå. Ole Kjell ble fasinert av fargen, da han ikke hadde sett blå tomlere før. Han fikk tak i Asbjørn W. Knutsen, som var dommer på den tiden, men hans kommentar til disse var «det kommer til å ta 100 år før disse duene blir utstillingsduer». Drømmen om de blå var likevel tent, og i 1978 ble det tur til Fredrikstad. Hos Bjørn Rikter Svendsen fikk han tak i en smokey blå hann. Arne hadde også svært gode røde og gule tomlere, og Ole Kjell kjøpte med seg et par gule derfra. Han var også innom Øyvind Klavestad, som på den tiden hadde ca 200 duer, hovedsaklig i rødt og gult. Hos Arne Olsen fikk han kjøpt seg en jordbærfarget hunn som han satte i par med med den blå hannen fra Bjørn. Ungene etter dette paret ble alle sammen grå, og Ole Kjell ble litt frustrert da det jo var blå han ville avle frem.
I 1979 flyttet familien til Forsand, og han overtok på samme tid Willy sine afrikanere. En av disse afrikanerene, som var blå, ble krysset inn på en tomler, og endelig falt det da ut fine blå tomlere. Ole Kjell forteller at enda kan det dukke opp duer med vamme, en arv fra fordums tider.
Tidlig på 80-tallet bar det avgårde til utstilling i Bergen, og her traff han Jan Heldal. Jan hadde duer i rødt, svart og gult, og her fikk Ole Kjell tak i en 0,1 dunfarga med gule bånd. Hun ble mor til flere fine gulaskede hunner, men hannene som falt i kullene var «grumsete» og ble den gangen kassert.
I -93 falt det ut en perleblå ternet tomler som ble stilt ut på utstilling samme år. Utstillingskomiteen dengang mente den var lerkefarget, men den endte opp med 93 poeng, som var et ganske godt resultat på den tiden. Det ble også stilt ut en gulasket fra Ole Kjell som fikk 91 poeng, som var de første over 90 p fra denne familien. I ettertid har det gått jevnt og trutt rette veien, og i 2018 fikk han 97 poeng på en perleblå hunn. Han stilte den samme på nytt året etter, og ble igjen premiert med 97 poeng. Dommer begge gangene var Rainer Dammers fra Tyskland, og han fikk også 96 p på en blå og en rødasket. Rainer har en bekjent som maler duebilder på fjær, og Rainer hadde tatt et bilde av den ene blå dua til Ole Kjell og under utstillingen som var i 2020 fikk Ole Kjell overlevert en ærespris fra Rainer med dua si som motiv. Et utrolig flott kunstverk!
Fra ca 1998 og ti år fremover i tid hadde Ole Kjell seg en god pause fra duehold. Familien flyttet til Sokndal igjen, og med oppstart av sauer og bier samt med 3 barn, ble det ikke riktig tid til duehobbyen. Noen av duene ble levert til bl.a Kjell Gundersen i Bergen, en som han tidligere hadde byttet endel duer med. De fleste gikk til Arvid Frøytlog, hvor han i sin tid fikk tak i noen av sine aller første duer. Da han igjen startet opp med duer, reiste han bl.a til Haugesund og fikk tak i blå og perleblå, samt til Fredrikstad og fikk tak i rød og gulasket. Han rekner med de fleste er etterkommere og slektninger til de han hadde hatt før. Han nevner flere navn som for han har hatt stor betydning og vært til god hjelp i avlen av Norsk Tomler. Bl.a Ole Gunnar Torp og Sigbjørn Johannesen fra Fredrikstad, Rolf Tollaksen, Jan Oksnes, Jan Heldal, Yngve Øvstedal, Arthur Kallevik og Svein Harald Vikse fra Haugesund.
Jeg spurte Ole Kjell om hva han var mest opptatt av i forbindelse med avlen, og da forteller han at hvite slagfjør og i sokker er «no go». Dette arver uhyre fort videre, og det blir mer og mer for hver generasjon hvis man ikke passer på. Videre synes han det er viktig at dua presenterer seg fint i buret, med stolt bryst og hode litt tilbakelent så øyet er rett over foten om man trekker en rett strek mellom disse. Og rolige. Han poengterer et lite dilemma ved avl kontra standarden, da han har erfart at et litt spisst forhode og nebb er bedre ammere en de med litt gode kinn og kortere nebb. Han liker også å ha fargene blå og rødasket samt fortynnet i slaget, da han får ganske mange fargekombinasjoner ut av disse ved å sette sammen parene riktig.
Så hva med den norske mefikken og brevduene? Vel, de ble ikke helt glemt denne formiddagen i samtale med Ole Kjell, bare nesten. I slaget hadde han flere flotte perleblå og rødbåndede ungduer, og også etpar blandinger hvor tomler var krysset inn for å få en kortere due med bedre oppreist stilling, og bedre panne. Og det så absolutt ut som om han hadde noe på gang der.
Brevduene hadde flygeforbud for tida, da hauken er ganske så aktiv i området. Disse har han primært som ammere til tomler-babyer. Til slutt var vi en liten runde i hagen, og kikket blant annet på hagedammen hvor han hadde mange fine gullfisker i flere flotte farger. Han kunne fortelle at de blir født mørke, for så å bli rødere eventuelt hvitere jo eldre de blir. De overvinterer ute, og det er jevnlig tilsig av nye små fiskebabyer i dammen. Da de hørte lokket på foringsdunken smalt igjen, stimet alle til overflaten for å få seg en matbit. Det var en lyd de godt visste hva betydde.
